- Utrolig at mangel på kapital skal være begrunnelsen for å selge ut vannkraften[Sist endret: 21.01.2003 13:17:05] Olje- og energidepartementet har sendt ut forslag til endringer i Industrikonsesjonsloven og Vassdragsreguleringsloven til høring. Dette er et overmåte viktig sakskompleks. Det dreier seg om eierskap og forvaltning av evigvarende naturressurser, ressurser som på mange måter danner den økonomiske ryggraden i det norske samfunn, skriver tidligere industriminister Finn Lied.
Vannkraften kompenserer noen av de problemer vår geografiske beliggenhet og utstrekning gir i forhold til land med andre naturlige fordeler.
Den gjeldende ordning sikrer nasjonalt råderett i og med at bare stat, fylker og kommuner får evigvarende konsesjoner. Private eiere, norske som utenlandske, får tidsbegrensede konsesjoner. Etter 60 år faller eiendomsretten av vannfall og anlegg tilbake til staten. Det er dette som kalles «hjemfall». Den nåværende industrikonsesjonslov ble vedtatt i 1909 etter at statsminister Chr. Michelsen hadde fremmet en midlertidig lov og etter at en offentlig utredning i 1907 hadde framlagt forslag om den endelige lov. Landets politiske elite med Gunnar Knudsen i spissen deltok i en langvarig offentlig debatt og i Stortingstidende kan en over ca. 1000 sider konstatere at folkets kårne, i en debatt som varte 14 dager, var opptatt av å sikre naturressursene for de framtidige generasjoner. Det var for 100 år siden!
EFTAs overvåkingsorgan (ESA) har fremmet innvendinger mot at private og offentlige eiere behandles ulikt. Departementet registrerer dette, men argumenterer for endringer på selvstendig grunnlag. Dette er en politisk skinnmanøver. Selvfølgelig er det påpekningen fra ESA som har utløst endringsforslagene.
Kjernen i departementets forslag er at hjemfallsplikten skal gjelde alle som har konsesjon, men at løpetiden settes til 75 år fra lovens ikrafttredelse. Det uttales «at en viktig begrunnelse er å legge til rette for å utvikle et effektivt marked for eierskap til vannfall og kraftverk». Videre at «likebehandling av private og offentlige aktører åpner for nye eiere som kan tilføre den norske kraftnæring ny kapital og kompetanse».
Det er utrolig at mangelen på kapital skal være et argument for å selge ut, og enda mer forbausende at kompetanse utenfra skal være et argument. Vi hører ellers at å bygge og drive vannkraftverk er det vi som kan!
Hva er konsekvensen av departementets forslag? Et ras av salg til utlandet! For dem som er i markedet etter vår kraft er 75 år mer enn evigheten og representerer ingen bremse. De verdier vi snakker om, mange hundre milliarder, finnes ikke tilgjengelig i Norge. Bare Trondheim e-verk er verdsatt til 5 milliarder. Det er ellers utenkelig at Finansdepartementet vil tillate at verdier av den størrelsesorden som her er aktuelle vil bli tillatt sluppet løs i vår økonomi. Det ville gjøre hele vår tilbakeholdenhet med oljepengene til en absurditet.
Langsiktige og endelige disposisjoner av naturressurser forutsetter at vi tar den nødvendige tid og at de mulige alternativer bli allsidig belyst, og det er mange alternativer. For 100 år siden ledet høyesterettsadvokat, senere statsråd Johan Bredal en allsidig sammensatt komité hvis forslag ledet til den nåværende ordning. Saken er minst like viktig i dag.
Ved oppnevningen av et offentlig utvalg bør en være klar over at landet flyter over av inhabile kandidater, lobbyister, meklere, finansinstitusjoner, advokatkontorer etc. Det er store penger ute og går. De frister. Men forhåpentlig finnes det ennå noen som vektlegger nasjonens interesser på lang sikt.
I spørsmålet om eierskap og disposisjonsrett til vår vannkraftressurser står det norske folk praktisk talt samlet. Ifølge Gallup støtter 87 prosent av de spurte det nasjonale eierskap. Er det noen som trenger en sak?
Finn Lied er tidligere industriminister for Ap og var bl a stifter av Statoil.
|
Tips en venn
Klikk her for utskriftsvennlig versjon
