Tilbakeblikk på tjue år gasskraftstrid

Før nyttår vil vi ha to gasskraftverk i drift i Norge, begge uten CO2-resing, men presset er stort for at de skal rense klimaeutslippene. I ”Gasskraft. Tjue års klimakamp” gir Cicero-forskeren Andreas Tjernshaugen en oversikt over gasskraftstriden de siste tjue årene.

På oljeinstallasjonene i Nordsjøen har vi i årevis hatt nærmere 40 sterkt forurenende gasskraftverk, men de har ikke vært en del av striden om gasskraft. Naturkrafts gasskraftverk på Kårstø har de siste ukene levert den første strømmen til nettet, mens Statoils gasskraftverk på Melkøya ved Hammerfest vil starte seinere i høst.  

Det er dette gasskraftverket KrF ikke hadde fått med seg under regjeringsforhandlingene med Høyre høsten 2001. Ingen nye gasskraftverk skal gis konsesjon uten CO-rensing, het det i regjeringserklæringa (Sem-erklæringa) til Bondevik II-regjeringa. Men KrFs nestleder, Einar Stensnæs, ga likevel som olje- og energikomister konsesjon til gasskraftverket på Melkøya et drøyt år seinere. 

Sommeren 1997 var en avgjørende periode for gasskraftstriden. Fellesaksjonen mot gasskraftverk under ledelse av Lars Haltbrekken satset på å gjøre situasjonen så politisk ubehagelig at myndighetenes gjennomføringsvilje sviktet. Opplegget var å planlegge aksjonene slik at de utgjorde en mest mulig effektiv trussel før de ble satt i gang. Dermed ble politikerne gitt muligheten til å snu i tide. Gasskraftstriden er et eksempel på at miljøbevegelsen noen ganger kan utøve betydelig makt og innflytelse. Naturkraft ville sannsynligvis satt i gang bygginga av sitt ene gasskraftverk på Kollsnes i 1997, dersom det ikke hadde vært for Fellesaksjonen mot gasskraftverks mobilisering sommeren 1997.  

Uslåelige krefter?

Tilsynelatende uslåelige krefter drev fram bygging av gasskraftverk i Norge fra midten av 1990-tallet. Blant pådriverne for bygging av gasskraftverk var de store energiselskapene, NHO, LO anført av industriforbundene, energimyndighetene og stortingsflertallet ved Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet. I tillegg har gasskraftprosjektene fått støtte fra sterke regionale nettverk med utspring i industri, lokale myndigheter og fagbevegelse. Men sviktende lønnsomhet for gasskraft, sterke regionale konflikter mellom gasskraftprosjektene og mellom utbyggerne skapte rom for motstanderne. Naturkrafts to gasskraftverk ble torpedert av den ene eieren, Norsk Hydro, da selskapet lanserte sine forurensningsfrie gasskraftverk i 1998. Hydros torpedering av Naturkrafts prosjekt er et talende eksempel på at den sterke rivaliseringa mellom Statoil og Hydro også slo igjennom i konkurransen om å sikre seg gasskraft.

Miljøorganisasjonene

Gasskraftmotstanderne hadde sin basis i miljøorganisasjonene og fikk støtte fra en politisk koallisjon som i grove trekk svarer til motstanderne av EU-medlemslapet ved folkeavstemninga i 1994. Selv om stortingsflertalet alltid har vært for gasskraft de siste tjue årene, har ingen regjeringsalternativer vært mulig uten at gasskraftmotstanderne i enten KrF, Venstre, Senterpartiet eller SV ble med. Det har gitt motstanderne større innflytelse enn de ellers ville hatt. 

I oktober 1996 fikk Naturkraft konsesjon for å bygge to gasskraftverk, et i Kollsnes og et på Kårstø. Seinere fikk også Industrikraft Midt-Norge konsesjon for å bygge gasskraftverk på Skogn i Nord-Trøndelag. Fra  høsten 1997greide mindretallsregjeringa av KrF, Senterpartiet og Venstre effektivt å blokkere for utbygginga ved bruk av strenge utslippstillatelser. Først da sentrumsregjeringa gikk på gasskraftsaken 9. mars 2000 og Arbeiderpartiet med støtte fra Høyre og Frp overtok, fikk utbyggerne de utslippstillatelsene de trengte. Men bortsett fra Kårstø-verket er ingen av disse tillatelsene benyttet.

Soltenbergs mange gasstandpunkter

Statsminister Jens Stoltenberg leder en regjering som sier den vil avblåse kampen om gasskraftverk i Norge og bygge gasskraftverk med CO2-rensing. Samme Stoltenberg har vært en sentral aktør i striden om gasskraft og har i de siste tjue årene vært både for og bygging av gasskraft. Det illustrerer ikke bare at Stoltenberg har det standpunktet som posisjonen til enhver tid krever, men også de ulike fasene i utviklinga av gasskraftstriden de siste tjue årene. 

I 1987 var daværede AUF-leder Jens Stoltenberg for å bygge gasskraftverk som alternativ til omstridte vannkraftutbygginger. Det var i kjølvannet av Alta-aksjonen på begynnelsen av åttitalet, og det gjaldt å unngå nye omstride vannkraftutbygginger.

Da samme Stoltenberg ble statssekretær i Miljøverndepartementet for Thorbjørn Berntsen på begynnelsen av nittitallet, var han forvandlet til en ihuga motstander av gasskraftverk. De ville øke utslippene av klimagassen CO2, mente statssekretæren. 

I 1993 ble Stoltenberg statsråd for første gang. Nærings- og energiministeren Jens Stoltenberg var derimot en sterk og kompromissløs talsmann for bygging av gasskraftverk. Nå kunne norske gasskraftverk erstatte kull- og kjernekraft i Sverige og Danmark, mente han. 

I 2000 ble Stoltenberg statsminister da Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet ikke kunne godta at sentrumsregjeringen av KrF, Venstre og Senterpartiet stilte krav om resning av klimautslippene fra gasskraftverk.  

Fra 2006 leder Stoltenberg en rødgrønn regjering som bare vil gi konsesjon til gasskraftverk med CO2-resing. Rabalderet om rensing av utslippene fra Statoils nye gasskraftverk på Mongstad vinteren 2007 er imidlertid et forvarsel om at striden om gasskraft ikke er over. Samtidig som gasskraftverket fyres opp i 2010, skal arbeidet med utprøving av renseteknologier starte i et mindre pilotanlegg. Men rensing av utslippene fra hele gasskraftverket skal først skje fra 2014. Endelig investeringsbeslutning for renseanlegget skal tas i 2012. Før den tid skal det holdes stortingsvalg. Da kan det være et annet stortingsflertall enn dagens. Det kan borge for at gasskraft og CO2-rensing blir et viktig tema foran neste stortingsvalg også.

Lønnsomhetens betydning

Tjernshaugen er best når han beskriver den politiske kampen om gasskraftverk. Han er en dyktig formidler, og aller best er han når han beskriver gasskraftmotstanden. Den kjenner han ut og inn. Fellesaksjonen mot gasskrafterk under ledelse av den viljesterke, politiske taktikkeren Lars Haltbrekken studerte erfaringene fra Alta-aksjonen inngående  og brukte erfaringene derfra.Her mistenker jeg forfatteren for å stå så nær kildene at han blir nærmest nærsynt og ikke får med seg dimensjonene. Haltbrekken og miljøet rundt Natur og Ungdom på nittitallet har fostret noen av de største politiske talentene som har kommet fra miljøbevegelsen i Norge. Her møtte noen begavende aktivister og organisatorer noen av de mest ressursterke- og kapitalrike miljøene i landet og tvang dem til å utsette bygging av gasskraftverkene sine. Det ene -- verket på Kollsnes -- vil til og med aldri bli bygget. Uten Fellesaksjonen mot gasskraftverk ville denne delen av vår samtidshistorie sett annerledes ut. Her blir Norsk Hydro, Statoil og Statkraft, som kan kjøpe de konsulenttjenestene fra hvem de vil (og gjør det), stanset av en gruppe aktivister med minimale økonomiske ressurser. Det skjedde etter at Haltbrekken og hans folk spilte kortene sine usedvanlig godt og satte utbyggerne sjakk matt i flere år. Det er slettes ikke hverdagskost, men en ikkevoldelig politisk kamp for viderekommende.

Jeg savner imidlertid en utdyping av økonomien i gasskraft. Når investeringsbeslutningene ikke ble tatt i de prosjektene som hadde fått alle tillatelser i 2000, skyldes det at energiloven overlot beslutninger om bygge nye kraftverk til selskapene. De skal bare bygge ny kapasitet når det vil gi lønnsom, ny kraftproduksjon. For gasskraftverkene har strømprisene vært for lave eller usikre til å gi stabil lønnsomhet. Men dette kan kanskje Tjernshaugen gå nærmere inn på i framtidige utgaver av boka?

I 1996 beregnet NVE at Naturkraft trengte en kraftpris på 16 til 18 øre per kilowttime for å gå i balanse, avhengig av gassprisen selskapet oppnådde. Dersom gasskraftverket hadde blitt bygget og stått ferdig i 1999, ville verket fått det første driftsåret i våtåret 2000. Da produserte vannkraftverkene langt mer enn ekspertene trodde var mulig. I gjennomsnitt var spotprisen ved den nordiske kraftbørsen Nord Pool 10 øre i 2000. Det er 6-7 øre lavere enn den prisen Natukraft ville ha trengt for å gå med overskudd. Dersom verket hadde gått for fult hele 2000, ville det kunne ha påført verket et underskudd i det første driftsåret på nærmere en kvart milliard. Alternativet ville være å stanse verket og vente på bedre kraftpriser. De kom allerde vinteren 2003-2004. Da ville de høye strømprisene gjort gasskraftverket på Kollsnes til en pengemaskin for en periode. 

I dag har de økte gassprisene gjort at verket på Kollsnes trenger en strømpris på omkring 35 øre for å gå med overskudd.  Denne sommeren med spotpriser ned i 2-3 øre i Sør-Norge ville gasskraftverk sansynligvis ha stått. I påvente av høyere strømpriser.

Andreas Tjernshaugen:
Gasskraft.
Tjue års klimakamp
Pax Forlag 2007 

Omtalen er også publisert i Prosa nr 5/2007