Hvem skal eie vannkrafta?

Særmerknad i Hjemfallsutvalgets innstilling.fra LO, LVK og KS ved medlemmene Hans Olav Felix, forbundsleder, El & IT Forbundet/LO, Caroline Lund, advokat, Landssammenslutningen av Vasskraftkommuner og Britt S. Nordlund, Harstad, fylkesvaraordfører.

Kartet viser en oversikt over kraftstasjoner, magasiner og nedbørfelt i Norge. Kartet illustrerer hvor store deler av landet som er berørt av vannkraftutbygging, og hvilket nasjonalt perspektiv spørsmålet om eierskapet til vannkraftsektoren har.

De endringer nye konsesjonsregler vil føre til i eierskapet i vannkraftsektoren, vil kunne bli bestemmende for våre etterkommere.

Norges energiforsyning bygger i all hovedsak på vannkraftproduksjon. Vår samlede vannkraftproduksjon er i dag 90 prosent eid av stat, fylkeskommuner og kommuner. Dagens dominerende offentlige eierskap har mye av sin bakgrunn i hjemfallsinstituttet og de konsesjonsregler som våre forfedre etablerte ved forrige århundreskifte. Hjemfallsinstituttet ble eksempelvis begrunnet slik i Ot.prp. nr 1(1909) s. 44:

”(...) vederlagsfri overgang til staten efter en viss tids forløp er bygget paa hensynet til at begrænse den utenlandske kapitals fremtidige raadighet vore vandfald.”

Man talte videre om å forebygge ”denne kapitals (...) ubegrænsede erhvervelse av vore naturrigdomme.”

Etter innføringen av energiloven, vedtakelsen av EØS-avtalen og nye nasjonale konkurranseregler, er det ikke lenger anledning til – og neppe heller ønskelig – å videreføre den forskjellsbehandlingen som frem til i dag har vært av norske offentlige konsesjonærer på den ene siden og utenlandske/private konsesjonærer på den annen side. Disse regler har i følge ECON virket "som en uoverstigelig barriere mot å utvikle hensiktsmessige selskapsstrategier og –strukturer" (Notat 79/2000). 

Slike likhetsbetraktninger fører likevel ikke så langt at det ikke lenger er ønskelig – eller anledning til - å ta nasjonale hensyn på vitale samfunnsområder for en nasjon. Om dette - og vannkraften spesielt – uttaler eksempelvis Kåre Willoch i sin bok Utfordringer, 2004, i avsnittet om Svekkelse av nasjonalt eierskap:

”Eierskapet til næringer som utnytter norske naturressurser, først og fremst vannkraft, petroleum og fisk, fortjener spesiell oppmerksomhet. Om vannkraften kan det sies at den som tror at dette bare er et økonomisk spørsmål, kjenner folkesjelen dårlig. Man kan av og til ønske at dagens norske aktører var bedre kjent med de voldsomme politiske reaksjoner som ble vakt da utenlandske interesser i tiden rundt forrige århundreskifte startet storstilt utbygging av norsk vannkraft for utnyttelse i utenlandsk eiet industri i Norge.(...) At det var behov for inngrep for å sikre nasjonale interesser under samvirke med internasjonal kapital, vil neppe noen være uenig i. (...) De følelser som slike saker fremdeles reiser, kom sterkt frem under debatten om Oslo kommunes ønsker om å selge sine aksjer i kraftnett- og produksjonsselskapet Hafslund i 2003 (...) undertegnede advarte forsøksvis kraftig mot salgsplanene.”

Lignende synspunkter ble fremført av tidligere industriminister Finn Lied i en tale til LVK’s landsmøte på Røros august 2003. Han fremholdt:

”Eierskapet har ikke bare en økonomisk og en energipolitisk side, det er også et spørsmål om følelser og moral. Vannkraftressursene tilhører folket som helhet. Vår generasjon har ikke moralsk rett til å frata fremtidige generasjoner eiendomsretten til evigvarende naturressurser. Et slikt skritt vil være et svik i forhold til fremtiden.”

Medlemmenen Felix, Lund og Nordlund deler disse synspunktene.

Våre vassdrag og vannkraftproduksjonen for Norge har i seg verdier som rekker langt ut over bedrifts- og samfunnsøkonomiske modeller. Disse medlemmer viser for så vidt til beskrivelsen i utvalgsutredningen kap 6.1.1. om Vassdragenes betydning for det norske samfunnet. Her fremgår det at et samlet utvalg understreker at vassdragene har ”stor nasjonal betydning. ”

Staten har en rekke virkemidler for å styre samfunnssektorer av stor nasjonal betydning. For vannkraftens vedkommende kommer dette styringsbehovet blant annet til uttrykk gjennom omfattende skatte- og konsesjons-regler. Gjennom slike regler kan både store deler av verdiskapingen sikres nasjonalt og driften av vannkraftanleggene styres ut fra natur- og miljøhensyn. Det foreligger likevel klare begrensninger i disse rettsordningene som styringsverktøy:

Når det gjelder skattesystemet har utvalget blant annet i kap 6.2.1 vist til faktiske, økonomiske og rettslige begrensinger for så vidt gjelder inndragning av grunnrente. I tillegg til det som der er nevnt, vil disse medlemmer vise til den internasjonale skatteharmonisering som skyter fart og som ytterligere vil begrense Norges handlefrihet for så vidt gjelder sikring av verdiskapingen fra bruk av våre naturressurser. Om dette uttaler professor Asbjørn Rødseth i boka Ressursmakt og grunnrente 2002:

”Heimfall tryggar likevel det offentlege si stilling i tilfelle andre metodar for å trekkje inn grunnrente skulle bli vanskelegara å bruka. Eit tilfelle kan vera dersom EØS eller EU i framtida skulle tvinga oss til ei skatteharmonisering som går ut over grunnrenteskatten.”

Ved konsesjonsregler styrer staten i utstrakt grad den faktiske driften av de enkelte vannkraftanlegg, og slike regler gir muligheter til å avbalansere de tunge interesseav-veininger enhver vannkraftutbygging krever mellom kraftinnvinning og miljøhensyn. Også her er det imidlertid klare begrensinger: Staten kan ikke gjennom konsesjonsregler kreve nedleggelse av anleggene eller legge restriksjoner på det som er kalt konsesjonens ”kjerne”, eksempelvis ved å endre tillatt reguleringshøyde. På lang sikt vil slike spørsmål kunne bli aktuelle. Dette kan illustreres ved den svenske stats håndtering av spørsmålet om avvikling av kjernekraftverkene Barsebäck I og II. Fordi avviklingen innebar inngrep i etablerte rettigheter ble de møtt av omfattende erstatningskrav. Disse har skapt problemer for den ønskede gjennomføringen.

Disse medlemmer ser det derfor slik at verken skatte- eller konsesjonsreglene fullt ut ivaretar de sterke samfunnsmessige behov for styring og kontroll som foreligger i vannkraftsektoren. Det offentlige eierskapet har derfor en stor egenverdi.

I et internasjonalt markedsøkonomisk perspektiv har Norge som nasjon en rekke ulemper: Vi er en liten befolkning (begrenset marked), vi har lange avstander (høye transportkostnader), vi har et krevende klima (høyere driftskostnader) og vi ligger i periferien av et internasjonalt marked. For en nasjon med slike markedsmessige særtrekk blir det enda viktigere å sikre de konkurransefortrinn man måtte ha. Norge er særlig begunstiget med sine vannkraftressurser, og det vil følgelig også ut fra et markedsmessig syn være maktpåliggende å sikre eierskapet til disse ressursene på lang sikt.

Vannkraften er evigvarende, forurensningsfri og verdens mest miljøvennlige energikilde. I beredskapssammenheng er kraftforsyningen utpekt som en av de kritiske samfunnssektorer, jfr Sårbarhetsutvalget - NOU 2000:24, hvor det heter: ”Bortfall av elektrisk kraft vil påvirke hvert enkelt individ og nesten alle samfunnsfunksjoner på en negativ måte. For den enkelte innbygger vil tap av strømforsyning raskt oppleves meget ubehagelig.”  Også beredskapshensyn tilsier derfor sterk styring og kontroll med vannkraftsektoren.

Disse forholdene viser at en snever økonomisk tilnærming til vannkraften og den fremtidige styringen vil være en vesentlig for begrenset betraktningsmåte.

Det er disse medlemmers syn at bare gjennom et omfattende offentlig eierskap kan disse verdiene sikres for senere generasjoner Det uttalte ønske om aktivt eierskap begrunnes med økt effektivitet; ”synergieffekter”. De største muligheter for en bedre utnyttelse av eksisterende regulerte vassdrag synes å være ved sammenslåing av kommunale verk som utnytter vassdrag som fysisk er naboer. Utøvelse av aktivt eierskap når det gjelder å realisere slike muligheter synes å være enklere å oppnå ved offentlig eierskap og en helhetlig vurdering av både kommunale og statlige verk. Det er vanskelig å se hva private eiere kan bringe inn her. Kommunale verk har i det senere inngått samarbeid for å spare kostnader ved samordning av administrasjon, vedlikehold og analyser av tilsig, utnyttingsstrategier for vann og markedsanalyser. Et slikt samarbeid vil utvikles naturlig ved offentlig eie. Videre utbygging av vannkraft vil ofte berøre eksisterende verk, og behovet for samordning og felles løsninger på miljøhensyn taler til fordel for offentlig eierskap.

. Samtidig må dette offentlige eierskapet både opptre og stimuleres innenfor de rammer nasjonale og internasjonale forpliktelser setter. Utfordringen blir å finne den rette balansen mellom hensynet til offentlig styring og kontroll og hensynet til at kraftforetakene får et tilfredsstillende markedsmessig grunnlag for sin virksomhet. Det er ikke disse medlemmers mål å sementere dagens eierskap, men det er viktig at nye konsesjonsregler fortsatt legger til rette for et omfattende offentlig eierskap i vannkraftsektoren.

De to forslag til hjemfallsmodell – såkalt tradisjonelt hjemfall og partielt hjemfall – som er fremmet av utvalgets øvrige medlemmer, vil begge gi like hjemfallsregler for alle aktører. Det er disse medlemmers syn at utvalget ikke har vist den nødvendige interesse for hvilke konsekvenser disse regelendringene vil kunne få på eierstrukturen. Disse medlemmer finner det derfor nødvendig å vise til hjemfallsartikkelen i bladet Energi 10/02, hvor innholdet av ECON’s utredning for Olje- og energidepartementet om dette spørsmålet er gjengitt. I artikkelen heter det bla:

”Likt hjemfall kan utløse salgsras.

Såkalt eiernøytralt hjemfall som myndighetene legger opp til, åpner for omfattende strukturendringer i norsk energiforsyning. Fritt salg av kraftverk vil føre til færre og større enheter, med stort innslag av private og utenlandske eiere. Kommuner vil selge seg ut i betydelig grad når dagens strenge og diskriminerende konsesjonsregler endres, trolig til neste år. En slik utvikling blir skissert i utredningene som ECON Senter for økonomisk analyse har laget for Olje- og energidepartementet i forbindelse med arbeidet med å endre regelverket for vannkraftkonsesjoner og hjemfall.”

Det er disse medlemmers syn at de forslag til hjemfallsmodell som er fremmet fra departementenes utvalgsmedlemmer og fra bransjehold, vil øke sannsynligheten for salgsras ut over det ECON har lagt til grunn.. Bakgrunnen for dette er at begge de foreslåtte modeller etablerer lovbestemte rettigheter til konsesjonær på hjemfallstidspunktet, rettigheter som ikke var en del av det regime ECON ga kommentarer til.

Disse forslagene angir som mål å tilgodese det lokale og regionale eierskapet på lang sikt. Virkningen vil trolig kunne bli stikk motsatt, fordi den verdien som ligger i disse rettighetene vil bli priset inn av markedet i dag. Forslagene vil derfor øke markedsverdiene på kort sikt og ytterligere øke salgspresset. Det må også understrekes at forslagene ikke er rettet mot dagens eiere som et insentiv til dem, men mot de som måtte være konsesjonærer om 60/75 år.

4. Dagens spredte offentlige eierskap

Disse utvalgsmedlemmer ser store samfunnsmessige verdier i dagens spredte offentlige eierskap. Et spesielt positivt særtrekk i de senere årene har vært at mange av de kommunalt eide kraftforetakene har lagt et bredere samfunnsansvar til grunn for sin virksomhet, og at disse foretakene fremstår som noen av de viktigste samfunnsaktører i sin region, med særlig kompetanse og kapital. Videre er det knyttet verdifulle historiske røtter til dette eierskapet, både gjennom lokal innsats og lokal kapital. Disse medlemmer har sett det som en særlig utfordring å sikre et grunnlag i nye konsesjonsregler for å videreføre dette eierskapet for de kommunale eiere som ser en interesse i det. Verdien av dette eierskapet i distriktspolitisk sammenheng er senest understreket i Distriktskommisjonens utredning NOU 2004: 19 Om livskraftige distrikter og regioner.

De hjemfallsmodeller disse medlemmer anbefaler, vil styrke mulighetene for å videreføre dette eierskapet både på kort og på lang sikt, samtidig som konkurranserettslige hensyn respekteres.

5. Nærmere om EØS-avtalen

Disse medlemmer vil vise til at en viktig foranledning til at hjemfallssaken igjen står på dagsorden, er EØS-avtalens overvåkingsorgan ESA’s brev 27. juni 2001 til den norske stat, hvor det ble reist spørsmål om de norske konsesjonsreglenes forhold til EØS-avtalens regler om etableringsrett og kapitalbevegelighet. Norges standpunkt har vært at konsesjonsreglene (og hjemfallsinstituttet) retter seg mot forvaltningen av norske naturressurser og eiendomsretten til vannkraftressursene, og derfor faller utenfor EØS-avtalens virkeområde. Etter EØS-avtalens artikkel 125 skal avtalen ikke på noen måte berøre avtalepartenes regler om eiendomsretten. Det vises til utredningen kap 3.

Det samme synet ble presentert for Stortinget forut for godkjenningen av EØS-avtalen. Det er også senere lagt til grunn i brede juridiske kretser, jfr NOU 1994: 12 om ny vannressurslov, hvor et samlet utvalg blant annet med representanter fra Olje- og energidepartementet, Justisdepartementets lovavdeling og fra kraftnæringen fremholdt følgende (s.60):

”Når det gjelder vannkraftsektoren, kan dagens ressursforvaltning og konsesjonspolitikk stort sett opprettholdes (...) Det er et grunnprinsipp i EU at ressursforvaltning er en nasjonal sak som tilligger offentlige myndigheter. Det sterke offentlige eierskapet i vannkraftsektoren er forenlig med EØS-avtalen, og det samme gjelder reglene om forkjøpsrett, konsesjon og hjemfallsrett. Disse forhold berøres ikke av EØS-avtalen og vil heller ikke berøres av et eventuelt medlemskap i EU.”

Dette synet er opprettholdt fra statens side, jfr første avsnitt ovenfor under pkt 3.

Hjemfallsutvalget er i mandatet bedt om å se på det rettslige rammeverket, blant annet ”Norges internasjonale forpliktelser, herunder EØS-avtalen.”

Hjemfallsutvalget er ikke sammensatt med kompetanse til å avklare kompliserte EØS-rettslige problemstillinger. Utvalget har derfor funnet det nødvendig å engasjere en ekstern EØS-utreder, se vedlegget til utredningen. Denne utrederen har på alle punkter som gjelder forholdet mellom norsk rett og EØS-avtalen kommet til andre konklusjoner enn den norske stat.

Disse medlemmer mener det med dette er skapt en uholdbar situasjon for så vidt gjelder en avklaring av Norges EØS-rettslige forpliktelser ved organiseringen av vannkraftsektoren. Det er både for utvalget og for den etterfølgende behandlingen uvisst hvilke innskrenkninger i handlefriheten EØS-avtalen eventuelt krever. Uten en avklaring av dette vil ikke Norge ha et tilfredsstillende grunnlag for å ta stilling til den fremtidige innretningen av hjemfallsordningen. Vårt handlingsrom synes å kunne variere betydelig, avhengig av om det er statens syn som legges til grunn eller utvalgets EØS-utreder. Det er blant annet innvendt mot transaksjonsmodellen at den er i strid med EØS-avtalen.

Disse medlemmer viser til at det forslag til hjemfallsmodell som er fremmet av de statlige representanter og det forslag som er kalt partielt hjemfall, begge bygger på EØS-utrederens konklusjoner. Disse forslagene innebærer derfor betydelige endringer for dagens konsesjonærer. Dermed har et flertall i utvalget gitt avkall på det handlingsrommet som staten over lang tid og entydig har lagt til grunn at Norge har i utformingen av det fremtidige hjemfallsregimet. Disse medlemmer beklager dette, særlig fordi vitale nasjonale interesser dermed er satt til side.

Også disse  utvalgsmedlemmer går inn for å likestille aktørene i kraftmarkedet fremover. Disse medlemmer likevel opptatt av ikke å gjøre større inngrep i dagens  kommunale og fylkeskommunale eierskap enn det markedsmessige hensyn og  internasjonale forpliktelser måtte gjøre nødvendig. Disse medlemmer finner det kritikkverdig at den norske stat på et så vitalt samfunnsområde som kraftforsyningen, ikke har funnet det bryet verd å ta initiativ til forhandlinger med ESA, med sikte på å avklare det norske handlingsrommet for så vidt gjelder nye konsesjonsregler.

Disse medlemmer vil påpeke at det nærmest har vært regelen at Norge – ved spørsmål eller kritikk fra ESA mot norsk lovgivning – har svart med anmodning om forhandlinger og at man i de aller flest tilfelle har kommet frem til omforente løsninger, hvor ESA har vist forståelse for særlige norske behov og  spesielle særtrekk ved det norske samfunn. Offentlig statistikk viser at de fleste saker er løst på et tidlig stadium i ESA’s saksbehandling. I perioden 1999- 2003 er kun syv saker reist for Domstolen, mens i alt 129 saker er henlag av ulike årsaker – ofte fordi ESA har funnet at staten har oppfylt sine forpliktelser. En henleggelse skjer gjerne etter uformelle diskusjoner med ESA om innholdet av statens forpliktelser. I ESA’ årsmelding for 2003 er det uttalt på s.18 at det synkende antall åpningsbrev blant annet er resultatet av at ”an increasing number of cases are resolved by discussions between the Authority and the EFTA States at an early stage.”

Uformelle drøftelser om innholdet av EFTA-statenes forpliktelser er følgelig en innarbeidet del av ESA’s kontrollvirksomhet.Under slike prosesser har staten muligheter til å føre reelle forhandlinger med ESA med sikte på å finne frem til en felles forståelse av hvor de EØS-rettslige grensene går. Det er på det rene at ESA ønsker slike løsninger velkommen.

Disse medlemmer finner det kritikkverdig at den norske stat frem til nå ikke har søkt slik avklaring for så vidt gjelder vannkraftsektoren, med sikte på å finne akseptable løsninger innenfor det spillerom statene har. Dette er særlig klart fordi alle endringer i dagens ordninger vil føre med seg komplekse EØS-rettslige problemstillinger som det nettopp ville ha vært av betydning å få avklart med ESA på forhånd.

Det er disse medlemmers syn at Norge bør ta et slikt initiativ overfor ESA  for så vidt gjelder konsesjonsreglene på vannkraftsektoren.

6. Forholdet til de private konsesjonærer

Medlemmene Nordlund og Lund viser til at om lag 8 prosent av kraftsektoren er eid av private foretak, i all hovedsak Hydro og Elkem. Disse konsesjonærer har tidsbegrensede konsesjoner begrenset til 60 år, og med hjemfall til staten deretter. De fleste av disse konsesjonene vil hjemfalle til staten i perioden 2015-2030.

Flertallet i utvalget foreslår å endre gjeldende regelverk for de private konsesjonærene slik at også disse konsesjonærene meddeles nye konsesjoner på 60 år fra lovgivningstidspunktet. Så vidt skjønnes er begrunnelsen en form for likhetsbetraktning med dagens offentlige eiere, som foreslås gitt nye konsesjoner på samme tid og at EØS-avtalen pålegger Norge å endre reglene slik.

Disse medlemmer kan ikke slutte seg til flertallets forslag på dette punkt. Forslaget innebærer en verdioverføring fra staten og til de private konsesjonærer på flere milliarder kroner. Disse medlemmer kan vanskelig forstå begrunnelsen for en slik verdioverføring, hvis det ikke er en forpliktelse Norge har som følge av EØS. De private konsesjonærene har investert i og bygget ut sine kraftanlegg på vilkår om en samlet konsesjonstid  på 60 år, og har ikke hatt noen forventninger om en vederlagsfri forlengelse av denne, slik flertallet legger opp til.

 En ikke ubetydelig del av kraftproduksjonen i privat regi foregår i dag i såkalte ”konsesjonsfrie anlegg”, dvs anlegg som er ervervet før konsesjonslovgivningen i 1909. Under Hjemfallsutvalgets arbeid har Olje- og energiministeren klargjort at det ligger utenfor mandatet å vurdere disse anleggene.

Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen i mandatet har bedt utvalget legge vekt på ”Harmonisering av regelverket mellom aktørene”.

Disse medlemmer finner det på denne bakgrunn underlig at noen av aktørene – de private konsesjonærene med konsesjonsfrie anlegg – unntas allerede i mandatet fra dette harmoniseringsønsket, og uten nærmere begrunnelse. Enda mer oppsiktsvekkende blir det når flertallet i utvalget ønsker å tilgodese de private konsesjonærene med hjemfall med vesentlig forlengede konsesjonsperioder på de anlegg som er konsedert, og de private utbyggere uten konsesjon og hjemfall samtidig skal beholde sine privilegier fra tidligere tider.

Disse medlemmer kan ikke se det annerledes enn at den reelle begrunnelsen har vært et ønske om å begunstige de private konsesjonærene og ikke et ønske om regelharmonisering.

Det hefter usikkerhet knyttet til de private konsesjonærenes status under et nytt hjemfallsregime, og utvalgets EØS-utreder har antatt at Norge vil være forpliktet til å forlenge konsesjonstiden, slik et flertall i utvalget går inn for. Disse medlemmer vil vise til at staten i Olje- og energidepartementets høringsnotat av desember 2002 la til grunn at gjeldende konsesjonsregler og konsesjonstider skulle videreføres for de private konsesjonærene, og at dette var i tråd med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.

Det er disse medlemmers syn at spørsmålet om de private konsesjonærenes rettslige status må ses i sammenheng med de øvrige endringer som foretas, og at også dette spørsmål bør gjøres til gjenstand for forhandlinger med ESA.

Disse medlemmer mener videre at fraværet av konsesjonsregler  for de konsesjonsfrie anleggene må endres – slik at disse gjøres tidsbegrenset med den samme konsesjonstid som øvrige aktører.

Utvalgsmedlem Felix er enig med flertallet i at de private konsesjonærene som et ledd i  omleggingen av konsesjonsreglene, gis nye  konsesjoner for 60 år. Det forutsettes at også fremtidig bruk av kraften skal knyttes opp mot industriproduksjon i Norge.

7. Utleie av kraftanlegg

Medlemmene Felix, Lund og Nordlund støtter forslaget om adgang til utleie av kraftanlegg, med den forutsetning at absolutt leietid begrenses av den samlede konsesjonstiden på 60 år. For mange eiere vil en utleie kunne være et hensiktsmessig alternativ til å selge kraftanleggene, og flere leieavtaler er inngått i de senere år. Disse leieavtaler viser også at samlet leieverdi i en langsiktig leieperiode kan tilsvare det som ville ha vært salgssummen.

Det er likevel disse medlemmers syn at det for dagens kommunale eiere ikke vil være tilstrekkelig for å unngå et sterkt salgspress å tilby en leiemodell. Mange av dagens kommunale eiere utøver et aktivt eierskap, og foretakene har bygget opp et omfattende administrativt og teknisk apparat for å drifte kraftanleggene. En leiemodell kan ikke settes i stedet for slik aktiv drift, men vil bare være et alternativ for de eiere som ser på kraftverksdriften som en ren økonomisk virksomhet.

8. Forkjøpsrett

Utvalget har ikke tatt stilling til spørsmålet om dagens regler om forkjøpsrett skal videreføres. Forkjøpsspørsmålet er heller ikke nevnt i mandatet til Hjemfallsutvalget.

Disse medlemmer vil vise til at forkjøpsrettsbestemmelsen i industrikonsesjonsloven § 4 kom inn i loven i 1992 i forbindelse med EØS-avtalen. Den norske stats begrunnelse for å styrke forkjøpsretten var å sikre ”en viss rasktvirkende kontroll” med den betydelige produksjonskapasitet som eides av ”offentlige” selskaper. (Ot.prp. nr 82 (1991-92) s.12)

Disse medlemmer mener gjeldende forkjøpsbestemmelse bør videreføres, på samme måte som den norske stat også har forkjøpsrettigheter på norsk sokkel.

9. Eierskapet og føre-var prinsippet

Avslutningsvis vil disse medlemmer vise til at det uansett endringer i hjemfalls- og konsesjonsreglene, vil oppstå stor usikkerhet rundt det fremtidige eierskapet i vannkraftsektoren. Denne usikkerheten skyldes at dagens regler har ført til en betydelig innelåsning i eierstrukturen, og at nye regler vil gi en umiddelbar og fri markedsåpning. Det gjelder samtlige hjemfallsmodeller som er presentert i denne utredningen. Samtidig gjør det generelle presset på kommuneøkonomien at mange kommunale eiere vil bli tvunget til å vurdere salg eller uteie, selv om lønnsomhetsbetraktninger isolert skulle tilsi fortsatt eierskap.

For disse medlemmer er hjemfallsordningen  og forkjøpsordningen i en slik situasjon også uttrykk for et føre-var prinsipp, som bør gjelde på en så viktig samfunnssektor: Dersom utviklingen i eierskapet og i driften på vannkraftsektoren skulle ta en retning som nasjonalt ikke anses ønskelig, vil den norske stat gjennom disse ordningene i alle fall på lang sikt ha sikret en nasjonal kontroll. Så lenge vi i dag ikke vet hvilke styringsbehov og hvilke styringsmidler det vil være behov for i en fjern fremtid, bør vi i dag ikke gi slipp på de styringsmidler som har eksistert i snart hundre år. Det bør i tilfelle senere generasjoner ha frihet til å bestemme.

10. Betydning for kommuneøkonomien

Det følger av Utredningsinstruksen av 18. februar 2000 nr 108 punkt 2.3 at utvalget skal vurdere økonomiske og administrative virkninger lovforslaget utvalget vil fremme vil ha for Staten, fylkeskommuner og kommuner.

Analysen skal innholde en grundig og realistisk vurdering av hvilke samfunnsøkonomiske virkninger lovforslaget vil ha for nevnte parter herunder på deres utgifts- og inntektsforhold, se instruksen punkt 2.3.1.

I denne sammenhengen nevnes det at fylkeskommuner og kommuner i berøres betydelig grad av en lovendring. De eier om lag 40 - 50% av kraftproduksjonen i Norge. Videre er de vertskommuner.

I tillegg vil den fremtidige organiseringen av kraftproduksjonen og lokaliseringen av kraftselskapenes administrasjoner ha stor betydning for næringsutviklingen i regionene foruten påvirke regionenes inntekter gjennom skatter og avgifter. Dette skal også utredes, se instruksen punkt 2.3.2.

Det er ikke usannsynlig at endringer i hjemfallsinstituttet vil utløse nedsalg fra kommunal sektor. Dette gjelder særlig dersom lovtidspunktsmodellen vedtas. Dette vil forårsake betydelige kapitalinntekter for de kommunene og fylkeskommunen som selger. Dette vil igjen øke deres kjøpekraft.

Samlet må det derfor legges til grunn at en endring av hjemfallsinstituttet vil ha store konsekvenser for kommunesektorens inntektsforhold. Dette kan igjen foranledige tiltak overfor overføringer mellom stat og kommune.

Foreliggende NOU om nye regler om hjemfall mangler en tilstrekkelig omtale av forannevnte utvikling og hvilke konsekvenser den antas å kunne få for fylkeskommuner og kommuner. Dette er skadelig for den videre lovgivningsprosessen da dette skaper usikkerhet om de økonomiske konsekvensene av lovendringsforslagene. Dette gjelder særlig dersom lovtidspunktsmodellen skulle bli vedtatt.

• Vi stanse Troms Kraft

• - Regjeringen undergraver offentlig eierskap

• Omkamp om hjemfall

• DONG Energy sælger sine andele i Nordkraft og Salten Kraftsamband

• Porsgrunn har investert kraftpenger i klasevåpen

• Mekling energiavtalen EL & IT Forbundet - KS Bedrift

• Brudd i forhandlingene med EL&IT og Fagforbundet

• Trapper opp kamp for klimafond

• Riktig å buke anleggsbidrag for ny produksjon

• Meklingsløsning i energisektoren

• LO krever konsekvensutredning i Lofotoen

• Positiv GE-beslutning

• Start gasskraftverkene, mener LO

• LO deltar på Earth Hour

• Norge som ett prisområde

• Vannkraft krever natur

• Tap i Høyesterett i Røros-saken

• Vannforvaltningsplaner godkjent i statsråd

• LVK vil ha lengre levetid på enn tjue år

• Regjeringen må fjerne maksimumsverdien for eiendomsskatt på kraftverk