Hvis CO₂-håndtering skal bli et betydelig bidrag til å løse verdens klimaproblem må tre krav oppfylles: For det første trengs det solid dokumentasjon av at lagringsstedene er trygge og permanente. For det andre må metoden anerkjennes som et verdifullt miljøtiltak av opinionen og av politiske myndigheter, og nasjonalt og internasjonalt lovverk må tillate lagringen og klarlegge rettigheter og ansvar.  For det tredje må kostnadene ved rensing av CO₂ fra kraftverk og andre store utslippskilder være akseptable og helst lavere enn alternative løsninger for å unngå CO₂-utslipp, slik som å erstatte fossile brensler med fornybar energi. Den nye spesialrapporten om CO₂-håndtering fra FNs klimapanel (IPCC) som ble endelig godkjent i slutten av september vil få stor betydning for kommende diskusjoner om alle disse spørsmålene.

Trygt og permanent?

I Norge er det få tegn til bekymring for lekkasje fra lagrene under Nordsjøen. Det kan delvis

FNs klimapanel (IPCC) FNs klimapanel (IPCC) skal være et bindeledd mellom forskning og politiske beslutninger omkring menneskeskapte klimaendringer. Klimapanelet setter ned grupper av fagfolk som vurderer og oppsummerer publiserte forskningsarbeider på ulike felter. Deres rapporter godkjennes av utsendinger fra medlemslandene, som også vedtar korte sammendrag av funnene. IPCC første hovedrapport kom i 1990, og klimapanelet arbeider nå med sin fjerde hovedrapport. Hovedrapportene tar for seg årsaker til, virkninger av og mulige tiltak mot klimaendringer. Disse vies stor oppmerksomhet i mange land, og danner et viktig grunnlag for de politiske forhandlingene under Klimakonvensjonen. Mellom hovedrapportene utgis spesialrapporter om utvalgte emner som er viktige for det internasjonale klimasamarbeidet. Den nye spesialrapporten vil få stor betydning i diskusjonene om CO2-håndtering som klimatiltak.

“IPCC anslår det tekniske potensialet for lagring i ulike typer geologiske formasjoner til minst 2000 milliarder tonn CO2, men åpner for at det i virkeligheten kan være langt høyere.”

skyldes stor tiltro til petroleumsgeologenes og oljebransjens kunnskap om grunnforholdene på kontinentalsokkelen. Skepsisen i miljøbevegelsen er mindre i Norge enn i mange andre land, selv om meningene er delte. Dessuten ligger de aktuelle lagringsplassene langt fra der folk bor. Vi har derfor lett for å undervurdere hvilken betydning spørsmålene om sikker og permanent lagring vil spille i andre deler av verden.

 

Klimapanelets liste over tenkelige lokale konsekvenser forklarer hvorfor lagring i bakken under bebygde områder for eksempel i Tyskland eller USA fort kan bli kontroversielt: Økt trykk på grunn av gass som injiseres kan utløse små, lokale jordskjelv. Skulle store mengder CO₂ (mot formodning) brått frigjøres fra rørledninger eller lagre, kan det føre til at mennesker og dyr i nærheten kveles av oksygenmangel. CO₂ som lekker gradvis fra geologiske lagre kan forurense grunnvannet og ta livet av planter og av dyr som lever nede i jorda. IPCC-rapporten nevner disse mulighetene, men legger samtidig vekt på at risikoene er sammenlignbare med dem man støter på for eksempel ved rørtransport og lagring av naturgass, transport av CO₂, eller deponering av svovelholdig gass dypt i undergrunnen for å unngå luftforurensning. Erfaring fra disse aktivitetene kan derfor tjene som grunnlag for å håndtere slik risiko.

Det andre problemet ved eventuelle lekkasjer er selvsagt at CO₂-gassen likevel frigjøres til atmosfæren og dermed bidrar til forsterket drivhuseffekt. Ved geologisk CO₂-lagring i en skala som monner for jordas klima, vil selv en langsom lekkasje få betydelige konsekvenser over tid. IPCC konkluderer med at hvis lagringen utføres på forsvarlig måte er det svært sannsynlig (90-99 prosent) at mer enn 99 prosent av lagret CO₂ fortsatt er på plass etter hundre år. Etter 1000 år er det sannsynlig (66-90 prosent) at mer enn 99 prosent fortsatt er på plass. Det aller meste vil forbli i lagrene i overskuelig framtid så sant lagrene er riktig utvalgt og behandlet. IPCC trekker ingen konklusjon om hvilken grad av lekkasje eller risiko som er akseptabel.

Gammel og ny teknologi

Rapporten slår fast at hele CO₂-håndteringssystemet fra rensing til lagring kan settes sammen av kjente teknologier som allerede brukes i industrien. Det finnes likevel ingen erfaring med å fange store mengder CO₂ fra kraftverk med sikte på å unngå utslipp til atmosfæren, og dette betyr at de første anleggene kan få betydelige ekstrakostnader før man lærer hvordan man best designer og driver slike systemer. Klimapanelet graderer den teknologiske utviklingen til komponentene i fire nivåer: Teknologier i forskningsfasen, teknologier i demonstrasjonsfasen, teknologier som er ”økonomisk gjennomførbare under bestemte forhold” og modne teknologier som allerede har et betydelig marked. Storstilt fangst av CO₂ i kraftverk før eller etter forbrenning (se artikkelen Teknologier for CO₂-håndtering – hvor er vi?) regnes som ”økonomisk gjennomførbart under bestemte forhold”, selv om teknologi for utskilling av CO₂ i mindre mengder til industriell bruk i seg selv er brukt i stor utstrekning. En tredje renseteknologi, oxy-fuel, er fortsatt i demonstrasjonsfasen. Rørtransport av CO₂ og CO₂ brukt i merolje-utvinning er modne teknologier, mens geologisk lagring i tomme olje- og gassreservoarer eller vannførende steinlag (akviferer) regnes som ”økonomisk gjennomførbare under bestemte forhold”. Et eksempel på forhold som kan gjøre slik lagring økonomisk gjennomførbar er CO₂-avgiften på norsk sokkel, som har fått Statoil til å satse på slik lagring av CO₂ i en akvifer ved Sleipnerfeltet. Lagring i havet er fortsatt i forskningsfasen, og de mulige konsekvensene for livet i havet gir grunn til bekymring.

 

 

 

Beregninger av det økonomiske potensialet for CO₂-håndtering 90 år fram i tid. Figurene er hentet fra IPCCs spesialrapport, og viser beregninger med to forskjellige analysemodeller. Det grå feltet nederst viser uviklingen i utslipp til atmosfæren, de fargede feltene viser bidraget ulike tiltak og teknologier gir til å redusere utslippene. Disse eksemplene forutsetter en aktiv klimapolitikk, og viser bare to av en rekke forskjellige utviklingsbaner som vurderes som mulige av IPCC

 

Kroner og øre

Diskusjonen om pris dreier seg særlig om renseteknologier. Det er nemlig utskillingen av CO₂ som koster mest i de fleste CO₂-håndteringssystemer. IPCC har vurdert kostnadene ved å bygge og drive kraftverk med dagens teknologi for CO₂-fangst og geologisk lagring. Å unngå utslipp av et tonn CO₂ til atmosfæren fra et gasskraftverk kan til sammen koste rundt 40-90 amerikanske dollar, antar IPCC. Hvis CO₂-gassen kan brukes til meroljeutvinning, mener IPCC at inntektene fra salg av olje kan redusere nettokostnaden til et sted mellom 20 og 70 dollar. Dette er basert på en oljepris på 15-20 dollar fatet, som i dag framstår som et lavt anslag for framtidig oljepris. Høyere oljepris vil gi langt bedre lønnsomhet for meroljeutvinning og dermed lavere samlede kostnader. IPCC påpeker selv at rapporten ikke har rukket å ta hensyn til den siste tidens stigning i oljeprisen.

 

Hvis utgangspunktet er kullkraftverk kan kostnadene ved å unngå CO₂-utslipp til atmosfæren bli betydelig lavere. I kombinasjon med meroljeutvinning (fortsatt forutsatt 15-20 dollar oljepris) kan kostnaden ved å unngå CO₂-utslipp komme helt ned mot null hvis man erstatter et standard kullkraftverk med et høyteknologisk kullkraftverk som gjør kullet om til gass før CO₂-rensing og forbrenning. Det samme gjelder om man erstatter kullkraftverket med et gasskraftverk med CO₂-håndtering. I noen få tilfeller tror IPCC CO₂-fangst for økt oljeutvinning kan bli direkte lønnsomt selv med den forutsatte oljeprisen, uten at man regner med en innspart utslippskostnad (avgift eller kvotepris). Klimapanelet antar likevel at CO₂-håndtering i stort omfang forutsetter politisk bestemte begrensninger på utslipp av CO₂, i form av avgifter, kvoter eller andre lovbestemmelser.

 

Rapporten sier ikke så mye om utsiktene til reduksjon i kostnadene på grunn av læring og teknologisk utvikling, men fastslår at usikkerheten er stor. Det antydes at forbedring av eksisterende teknologier kan gi minst 20-30 prosent kostnadsreduksjon, mens nye teknologier under utvikling kanskje kan gi enda større reduksjoner.

Kan bli stort

IPCC anslår det tekniske potensialet for lagring i ulike typer geologiske formasjoner til minst 2000 milliarder tonn CO₂, men åpner for at det i virkeligheten kan være langt høyere. Til sammenligning er de globale utslippene av CO₂ fra fossile brensler og sementproduksjon i dag på 27 milliarder tonn CO₂ årlig. Det er lite trolig at hele det tekniske potensialet blir utnyttet. I mange tilfeller vil andre løsninger for å unngå CO₂-utslipp være mer praktiske og mindre kostbare. Økonomiske modell-studier av hvordan verden billigst mulig kan oppfylle mål om stabilisering av mengden CO₂ i atmosfæren antyder at CO₂-håndtering kan komme til å utgjøre fra 15-55 prosent av hele innsatsen for å kutte utslippene (se figur). Det utgjør nesten ufattelige mengder CO₂ som skal pumpes ned i bakken. Men den aller første forutsetningen er selvfølgelig at myndighetene setter forpliktende mål om å kutte utslippene. For selv om det finnes unntakstilfeller der merutvinning av olje (eller gass) kan betale for CO₂-rensing, er det meste av lagringspotensialet i geologiske formasjoner som ikke inneholder utvinnbar petroleum, slik at lagring vil representere en kostnad og ikke en inntektskilde.

 

Andreas Tjernshaugen 
Cicero, Institutt for klimaforskning

 

 

Les videre om CO2-fangst  i CICERO - Cicerone 6-2005

Last ned klimatidsskriftet Cicerone 6-2005 i PDF-format